Min stor gamle novemberkaktus begynner hvert år å sette knopper sist i oktober, og kommer med en herlig blomstring i november. Den står på et lyst kjølig rom, og kan holde seg i blomst i flere uker. Den skaper en fin stemning i de korte novemberdagene. Jorda i blomsterpotta er knallhard, og røttene fyller nok det meste av potten. Jeg bør nok skifte til en litt større potte når blomstringa er ferdig nå, for i år har den mistet en del knopper før de kom i blomst. Det er kanskje fordi det er vanskelig å få vanning og gjødsling i passe dose når jorda er så hard og potta så full.
Første adventshelg, og vi kan fortsatt gå ut i hagen å høste både grønnkål og persille. Dessuten er det storm, sludd og den verste stormfloa som har vært på 40 år. Store ødeleggelser i flere fylker. Julestemningen må vi nok skaffe selv, tenne det første adventslyset og lese det første verset i Inger Hagerups dikt:
Sensommerens overveldende røsslyngblomstring er ikke bare en herlig opplevelse, men er også grunnlag for lynghonning jeg kan nyte utover vinteren. Den glødende gulfargen i selbuvotten fikk jeg fram ved å farge garnet med et utkok av røsslyng. Rødfargen er kommet fra krapp. Her har jeg brukt Synnøves gamle selbumønster i votten, og nå er jeg klar for kulden. Varme votter på hendene, honning til teen og fotominner fra sommerens fottur i fjellet. Rene kinderegget denne røsslyngen.
Etter den varmeste høsten på 120 år har marskorsveden min gått vill i årstidene. Busken står i full blomst og sprer vårduft rundt seg. Jeg er redd kulden vil ta knekken på blomstene snart, og da blir det en mindre overdådig oppvisning til våren. Jeg får ta vare på øyeblikkene nå.
NOVEMBERTREET