Det er sommer i min have.
den kom langveis fra et sted
Med sin kostelige gave;
sine netters milde fred.
Som et ømt, fortrolig kjærtegn
stryker kveldens vare vind
gjennom havens gamle gullregn
mot mitt sinn.
Og så langt jeg ser og aner
bak de fjerne åsers rand,
gløder skyenes altaner
over solens aftenland.
Men så vidt går ingen tanke,
intet ønske og begjær,
det er lykke nok å vanke
der jeg er.
Det er lykke nok å kjenne
seg i slekt med muld og jord,
og ha blomst og blad til frende,
og ha solen som sin mor.
Og mitt ønske er så stille:
Var mitt sinn en fiolin
der en mesters hånd kan spille
med sordin.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar